Byen som ikke vil vokse

_{Av: Ximena Andrea Sagenes, daglig leder i PrivatMegleren Nyeboliger Bergen}

Antallet boliger en by går i gang med å bygge, sier noe om byens vilje og ønske om vekst. For Bergen sin del ser viljen ut til å være skuffende lav. I fjor sa Bergen kommune kun «ja» 586 ganger. Altså – det ble gitt tillatelse til å sette i gang bygging av 586 nye boliger i byen mellom de syv fjell. Tallet er rekordlavt og føyer seg inn i rekken av det som har blitt en nedadgående og tilsynelatende, bunnløs spiral.

I 2022 var tilsvarende tall 683, mens det tilbake i 2019 var på hele 1837. Utviklingen av Bergen de siste fire årene har faktisk stoppet fullstendig opp og antallet nye boligprosjekter som får «ja» fra kommunen, er på sitt laveste nivå på mer enn ti år.

Det finnes «formildende omstendigheter» og det er ingen tvil om at renteutviklingen har helt kaldt vann
i blodet til mange boligutviklere, noe som har gitt en naturlig oppbremsing av boligutviklingen. Det er likevel ikke til å komme forbi at få igangsettelsestillatelser sier noe om kommunens vilje til vekst.

Gjennomgangstonen hos flere boligutviklere er derfor at Bergen ikke bare har satt på bremsene, men at håndbrekket også er trukket opp, at byen er parkert og at nøkkelen er kastet. Alternativet er å sette seg
på Bybanen, men den har sporet av i nok en endeløs dødsspiral av utredninger og uenighet.

Men er det egentlig så farlig om utviklingen av Bergen stanser opp? Bergen er jo verdens vakreste by, og Bryggen er til og med på Unescos verdensarvliste. Skal vi ikke bare si oss fornøyd?

Farlig er kanskje feil ord å bruke, men ja, det er høyst problematisk at utviklingen av Bergen stanser opp. Vi er i dag en stolt «nummer to» by, men posisjonen er ikke skrevet i stein. Fortsetter dagens utvikling, vil vi nemlig bli forbigått av både Trondheim og Stavanger/Sandnes.

Prognoser fra Civita* viser at dersom dagens utvikling fortsetter, så vil både Stavanger/Sandnes og Trondheim i løpet av noen år vokse seg større enn Bergen. Ser vi på igangsettingstillatelsene i de to byene, så bekrefter de at dagen da dette skjer, nærmer seg med stormskritt. For mens antallet igangsettelsestillatelser i Bergen i fjor var 586, så var tilsvarende tall i Trondheim hele 1984.

Trondheim er altså en betydelig mindre by enn Bergen, men de sa likevel ja til nesten fire ganger så mange nye boliger som Bergen i 2023. I Stavanger/Sandnes var tallet 1067, altså nesten dobbelt så mange som i Bergen. I skrivende stund vokser altså både Trondheim og Stavanger/Sandnes mye raskere enn Bergen. NBBLs boligvennlighetskåring bekrefter utviklingen. Blant landets største kommuner, ble Stavanger i 2023 nemlig kåret til landets mest boligvennlige kommune. Trondheim kom litt lenger nede på listen, men sikret seg en åttende plass. Bergen kom på tolvte plass.

Problemet med at Trondheim og Stavanger/Sandnes vokser seg større enn Bergen handler selvsagt om stolthet, men enda mer om attraktivitet. Skal Bergen beholde og forsterke sin posisjon som en attraktiv by for både innbyggere, investorer og næringsliv, så må vi vise vilje til vekst og utvikling.

Vi kan ikke legge oss bakpå, leve på gammel storhetstid og bare akseptere at andre byer tar denne posisjonen. Da vil gammel storhet bli et stadig blekere minne - og etter hvert vil vi tape kampen om både studentene, de beste arbeidsgiverne og innbyggerne.

Bergens politikere og byråkrater må være klar over utviklingen og man kan derfor ikke la være å lure på hvorfor de lar det skje. Om det ikke nå tas noen grep, så vil Bergen tape på alle fronter. Vi risikerer å ende opp som en «nummer tre» eller «nummer fire» by, og med det bli en by som raser ned over alle prioriteringslister. Vi bli mindre attraktive for studenter, innbyggere, investorer og boligutviklere. I teorien, en ond spiral hvor tredje- eller fjerdeplass bare er en begynnelse.

Tilstrekkelig boligbygging er en del av løsningen for å snu den negative utviklingen. Det må finnes nok tilgjengelige boliger til de som ønsker å bo her. Og det må være nok boliger til at prisutviklingen ikke løper løpsk. Sistnevnte kan absolutt skje dersom ikke utviklingen snur og vi igjen får opp farten i boligutviklingen i byen.

Skal vi beholde og forsterke vår posisjon som Norges nest største by, samtidig som vi forhindre eskalerende boligpriser, må derfor politikerne og byens administrative ledelse begynne å si «ja» fremfor «nei» til vekst og utvikling. Prosjektene på Laksevåg og Dokken må realiseres og vi må komme i gang på Minde og i Sandviken. Prosjektene må selvsagt være gode og gjennomarbeidede, men ved å ha en inviterende «ja-tilnærming», fremfor dagens «nei-holdning», kan vi kanskje snu utviklingen. Vi kan bli en attraktiv by som både innbyggerne, studentene og næringslivet elsker. Ikke minst stikker vi samtidig noen kjepper i traktorhjulene til bartebønder i nord og siddiser i sør. Det er jo ikke feil det heller.

*Kilde: civita.no